For en del uker tilbake ble jeg, faktisk, fysisk presset til Ã¥ integrere personalia inn i et ukjent men tydeligvis veldig sÃ¥ populært nettsted – nettby.no. I noen uker hang jeg ikke helt med i hva som var sÃ¥ spennende med dette stedet, inntil jeg fant ut hva det egentlig skulle brukes til og hvilken sosial magnet man kan utvikle seg til ved Ã¥ bli kjent med floden av folk her inne. Har egentlig litt fordommer for bruk av slike treffesteder hvor bÃ¥de personalia og sensitiv informasjon ofte blir lagt ut, bÃ¥de fra hva jeg hører og leser. Tror Ã¥ ha lagd meg en og annen «blink» for en stund tilbake som aldri ble brukt faktisk..

Uansett, poenget med nettby er nettopp poeng. Du fristes inn i en tilværelse av tvungen sosial kontakt med andre brukere, for Ã¥ skubbe det litt pÃ¥ kanten. Om du først allerede har vært sÃ¥ dum og lagd en bruker, er det vanskelig Ã¥ slippe denne nÃ¥r man har bekjente inne som simpelt hen «skriker» etter Ã¥ bli venn med deg. Derifra er det bare en vei.. Senke din sosiale status ved Ã¥ være passiv eller godkjenne vennskapet som du ofte ikke har sÃ¥ mye erfaring med. Derfor er ofte veien folk gÃ¥r enkel. «Er du vennen min du da?» Du blir en tvangsskribent som mÃ¥ beskrive personen pÃ¥ den mest positive mÃ¥te samtidig som vil sÃ¥ gjerne være kritisk og bringe fram i lyset dine subjektive synspunkter. Det oppstÃ¥r derfor et psykotisk stress hver gang man skal skrive de perfekte linjene for en venn i nettby, som igjen resultater i at dette nettstedet blir overloadet pga den enorme bruken døgnet rundt av omtrent 350 000 nordmenn som leker sosiale cyberkaniner dag ut og dag inn.

Men hva har jeg sÃ¥ og si for dette nettstedet da? Jo… nettopp det at jeg har opplevd den verste fjortiss-awakening som har blitt gjort pÃ¥ ikke mindre enn 5 Ã¥r siden! Period!