Yes! Magnus kastet seg på filmen for første gang nå ikveld. Og jeg finner nå ut hvilken fantastisk film dette er som gjør at alle jeg snart kjenner har avatars og bakgrunnsbilder av filmcoverene på MSN og mobiltelefonene sine. Men altså over til min versjon..

Boondock Saints tar for seg i korte trekk to brødre ut av et random i Boston som til tross av sin smale vokabular på sikkert 100 varianter av «fuck» faktisk er troende kristende, tilsynelatende. Ok da! De er religiøse. Ingen umulighet for at familien dems ble nevnt flere ganger i filmen som hellige Maria og Josef som har tagget kroppene deres med blå latinmaling og analfabetiske tegn fra de var små selvsagt. Men uansett ble det fullstendig uinteressant i filmen. Etter en noe opplysende tale fra presten rundt feilaktigheten om hvor umoralsk det er å være likegyldige nøytrale mennekser og tillate alt som er vondt her verden, bestemmer de seg såklart på sekundet for å gi klarsignal i krigen mot alt vondt her i verden. Det filmen blir dette den italienske og russiske mafiaen i Bostonområdet.

Med idealene på plass og god romantisk irsk folkemusikk i bakgrunnen, introduseres vi for filmen med gode forventninger. Men her stopper det derimot. Det slenges ut et fullstendig herpet «Hey, fuck ass! Give me a bear» som gjør at du rynker på panna og stempler dritfilm på sekundet. Jepp, jeg tenker en skikkelig avvrengt gramofonlyd her nå. Skratch rett av. Og da tenker jeg mesteparten av filmen også. Et desperat Pulp Fuction sitat blir liksom kastet inn hvor det absolutt ikke burde kommet. Vi får riktignok høre det på en bar, men dette demper ikke utrykket når det er så fullstendig meningsløst. Prøv å finne et synonym mellom en pensjonert bartender med stamming og «fuck ass». Jeg fant det ikke. Heller ikke når bartenderen har Tourettes syndrom for «ass» og «fuck» gjør han det mer passende. Kanskje et klengenavn, men herregud så idiotisk.

Over på stilen. Superkopi av Pulp Fiction. Jeg tror virkelig ikke mine egne øyne når jeg ser disse moderniserte karakterene drite seg mer ut innimellom overdreven hardrock og klesstil som blir tatt opp fra dette årtusen. De virker helt desperate etter å bare få kastet sitatene og «fuck» ut, og skuespillerne har ingen karisma som kan passe til denne stilen de legger seg til. De innbiller seg tydeligvis at så lenge man benytter seg av «Pulp Fiction» stilen, så reddes filmen og gjør at den får et særtrekk over seg. Om igjen – resigøren virker desperat på dette. Og alt blir så crap på dette tidspunktet at man vil virkelig gjøre noe annet enn å se de ellers så ettertraktede skuespillerne drite seg enda mer ut på lerretet.

Men så kommer redningen – Agent Paul Smecker – en ganske karismatisk homofil politiagent som slipper igjennom dette smutthullet av en å¼berfet Pulp Fiction stil. «Dette er mannen» tenker du. Mens de to fløteklumpene av noen brødre knekker filmen helt, kommer Willem Dafoe – også spilt som den grønne gromen i Spiderman filmene – og limer filmen sammen igjen. Etter hvert som du får se hans privatliv på sengen hjemme med litt for stereotypiske homofile gutter (teit nok, men det fungerer) blir han fort den kanskje mest spennende karakteren i hele filmen. Jeg koser meg over akkurat hans entrå¨. At han kler seg ut som dame i de siste minuttene for å snike seg inn på mafiaen synest jeg også er helt brilliant – og ikke minst passende siden han er homofil. Han har uttrykk i fjeset som hele tiden gjør Pulp Fiction stilen levende, og det er hele tiden gamle 80-talls lyder som blir lagt inn i silencer-skuddene som blir avfyrt i hans nærvær. Han spiller hele tiden som etterforskeren som etter hvert går svak for guttenes «gjerninger» på ondskapen som forsvinner i Boston, og jeg skulle ønsket han fikk en mer fremtredende holdning som finale på filmen.

Ikke bare Agent Smecker er med på gi litt liv til de ellers glatte brødrene. David Della Rocco som er en undertrykt altmuligmann for mafian kommer som en god og sjeggete jesuskarakter inn i filmen ganske tidlig og krøller de siste rynkene på plass etter guttene. Selv om han knuser den første «fuck»en i filmen overlever han med den litt goddumme rollen gjennom resten av filmen og til slutt når han blir skutt og får brødrene til å hoppe videre ut av mafiaen torturhule. Humor er det også dårlig på. Den treffer aldri der den bør treffe, og forsøkene igjen på å klappe ihop stilen godt nok blir forgjeves. En fet politisjef med masse gullmedaljer på åstedet, en liksom hipp krimminaletterforsker som hånelig blir bedt om å hente 100 varianter av donuts til Smecker med fast tidsintervall, og igjen – mer «fuck» blir aldri underholdende slik det burde være.

Utover hva du kan finne likt i Pulp Fiction så er filmen urealistisk på omtrent hver eneste ting som blir gjort og sagt. Smecker går rundt som en balanserende katt på åstedende, undertrykker sin egen etterforsker til å bli «donutgutt» og det er drikking av wiskey og kos på åstedende etter etterforskingen. Den russiske mafiaen blir karakterisert som en fet klovn i bollesveis, og undersottene til den italienske mafiaen går i 70-talls pimp klær og elvisfrisyre. Wow! En ganske pen blanding med andre ord. Det er også altfor mange kollisjoner når filmen prøver å fremtre «ren» virkelighet og «ren» ganster stil i lag på lag.

Men hey. Jeg homplet meg nettopp inn på traileren på «Special Features» som knuste fullstendig helhetsinntrykket av filmen. Den drar fram klisheamerikansk trailer musikk som jeg faktisk trodde de hadde spart seg for. Ikke bedre enn at det er en eksakt stemme til «the preview man» som så populært ligger å slenger utover på youtube i disse tider. Tross alt, her ble hele den halvferdige kaka av en film satt på spissen bare for å vise hvilket forsøk filmen har vært på å piratkopiere Pulp Fiction inn med noe for mye 90-talls filmatisering. Denne fullstendig blandede skildringen av en stil på slutten av 80-tallet mot 90-tallet gjør at det er vanskelig å bestemme seg for om filmen var dårlig eller ikke mot slutten. Den blir for kort i handlingene og alt slutter med en, som sagt, halvamerikansk slutt som gjør alt så dårlig.

Men men. Ingen ting i mot at de har gjort et godt forsøk på å spille denne idealisttanken på to irske fulle gutter (hvor han ene er kjekkasperle – ikke helt uventet) som lever et ravende gutteliv i Bostons småfylte gater. Blir du virkelig grepet av denne filmen så har du elendig oppfattelsesevne til å se at det ikker er noen gode innlevelser utenom alt blodet og de stilige jakkene di stadig går med, samtidig som et simplifisert vokabular med fuck er med på å dominere filmen fullstendig.

Kort oppsummert – filmen spiller på idealisme og masse «fuck» som får et snevert publikum som er svak for elendig skuespill og setting til å dåne. Akkurat idealismen i det lange løp en idioti etter mitt syn da dette blir en ren «vold lager vold» teori.

Et spørsmål jeg har er: Hvordan blir folk interessert i en slik film som ble laget for snart 10 år siden i dag?

Karakter: 3