Yes! Magnus kastet seg på filmen for første gang nå ikveld. Og jeg finner nå ut hvilken fantastisk film dette er som gjør at alle jeg snart kjenner har avatars og bakgrunnsbilder av filmcoverene på MSN og mobiltelefonene sine. Men altså over til min versjon..

Boondock Saints tar for seg i korte trekk to brødre ut av et random i Boston som til tross av sin smale vokabular pÃ¥ sikkert 100 varianter av «fuck» faktisk er troende kristende, tilsynelatende. Ok da! De er religiøse. Ingen umulighet for at familien dems ble nevnt flere ganger i filmen som hellige Maria og Josef som har tagget kroppene deres med blÃ¥ latinmaling og analfabetiske tegn fra de var smÃ¥ selvsagt. Men uansett ble det fullstendig uinteressant i filmen. Etter en noe opplysende tale fra presten rundt feilaktigheten om hvor umoralsk det er Ã¥ være likegyldige nøytrale mennekser og tillate alt som er vondt her verden, bestemmer de seg sÃ¥klart pÃ¥ sekundet for Ã¥ gi klarsignal i krigen mot alt vondt her i verden. Det filmen blir dette den italienske og russiske mafiaen i BostonomrÃ¥det.

Med idealene pÃ¥ plass og god romantisk irsk folkemusikk i bakgrunnen, introduseres vi for filmen med gode forventninger. Men her stopper det derimot. Det slenges ut et fullstendig herpet «Hey, fuck ass! Give me a bear» som gjør at du rynker pÃ¥ panna og stempler dritfilm pÃ¥ sekundet. Jepp, jeg tenker en skikkelig avvrengt gramofonlyd her nÃ¥. Skratch rett av. Og da tenker jeg mesteparten av filmen ogsÃ¥. Et desperat Pulp Fuction sitat blir liksom kastet inn hvor det absolutt ikke burde kommet. Vi fÃ¥r riktignok høre det pÃ¥ en bar, men dette demper ikke utrykket nÃ¥r det er sÃ¥ fullstendig meningsløst. Prøv Ã¥ finne et synonym mellom en pensjonert bartender med stamming og «fuck ass». Jeg fant det ikke. Heller ikke nÃ¥r bartenderen har Tourettes syndrom for «ass» og «fuck» gjør han det mer passende. Kanskje et klengenavn, men herregud sÃ¥ idiotisk.

Over pÃ¥ stilen. Superkopi av Pulp Fiction. Jeg tror virkelig ikke mine egne øyne nÃ¥r jeg ser disse moderniserte karakterene drite seg mer ut innimellom overdreven hardrock og klesstil som blir tatt opp fra dette Ã¥rtusen. De virker helt desperate etter Ã¥ bare fÃ¥ kastet sitatene og «fuck» ut, og skuespillerne har ingen karisma som kan passe til denne stilen de legger seg til. De innbiller seg tydeligvis at sÃ¥ lenge man benytter seg av «Pulp Fiction» stilen, sÃ¥ reddes filmen og gjør at den fÃ¥r et særtrekk over seg. Om igjen – resigøren virker desperat pÃ¥ dette. Og alt blir sÃ¥ crap pÃ¥ dette tidspunktet at man vil virkelig gjøre noe annet enn Ã¥ se de ellers sÃ¥ ettertraktede skuespillerne drite seg enda mer ut pÃ¥ lerretet.

Men sÃ¥ kommer redningen – Agent Paul Smecker – en ganske karismatisk homofil politiagent som slipper igjennom dette smutthullet av en überfet Pulp Fiction stil. «Dette er mannen» tenker du. Mens de to fløteklumpene av noen brødre knekker filmen helt, kommer Willem Dafoe – ogsÃ¥ spilt som den grønne gromen i Spiderman filmene – og limer filmen sammen igjen. Etter hvert som du fÃ¥r se hans privatliv pÃ¥ sengen hjemme med litt for stereotypiske homofile gutter (teit nok, men det fungerer) blir han fort den kanskje mest spennende karakteren i hele filmen. Jeg koser meg over akkurat hans entrè. At han kler seg ut som dame i de siste minuttene for Ã¥ snike seg inn pÃ¥ mafiaen synest jeg ogsÃ¥ er helt brilliant – og ikke minst passende siden han er homofil. Han har uttrykk i fjeset som hele tiden gjør Pulp Fiction stilen levende, og det er hele tiden gamle 80-talls lyder som blir lagt inn i silencer-skuddene som blir avfyrt i hans nærvær. Han spiller hele tiden som etterforskeren som etter hvert gÃ¥r svak for guttenes «gjerninger» pÃ¥ ondskapen som forsvinner i Boston, og jeg skulle ønsket han fikk en mer fremtredende holdning som finale pÃ¥ filmen.

Ikke bare Agent Smecker er med pÃ¥ gi litt liv til de ellers glatte brødrene. David Della Rocco som er en undertrykt altmuligmann for mafian kommer som en god og sjeggete jesuskarakter inn i filmen ganske tidlig og krøller de siste rynkene pÃ¥ plass etter guttene. Selv om han knuser den første «fuck»en i filmen overlever han med den litt goddumme rollen gjennom resten av filmen og til slutt nÃ¥r han blir skutt og fÃ¥r brødrene til Ã¥ hoppe videre ut av mafiaen torturhule. Humor er det ogsÃ¥ dÃ¥rlig pÃ¥. Den treffer aldri der den bør treffe, og forsøkene igjen pÃ¥ Ã¥ klappe ihop stilen godt nok blir forgjeves. En fet politisjef med masse gullmedaljer pÃ¥ Ã¥stedet, en liksom hipp krimminaletterforsker som hÃ¥nelig blir bedt om Ã¥ hente 100 varianter av donuts til Smecker med fast tidsintervall, og igjen – mer «fuck» blir aldri underholdende slik det burde være.

Utover hva du kan finne likt i Pulp Fiction sÃ¥ er filmen urealistisk pÃ¥ omtrent hver eneste ting som blir gjort og sagt. Smecker gÃ¥r rundt som en balanserende katt pÃ¥ Ã¥stedende, undertrykker sin egen etterforsker til Ã¥ bli «donutgutt» og det er drikking av wiskey og kos pÃ¥ Ã¥stedende etter etterforskingen. Den russiske mafiaen blir karakterisert som en fet klovn i bollesveis, og undersottene til den italienske mafiaen gÃ¥r i 70-talls pimp klær og elvisfrisyre. Wow! En ganske pen blanding med andre ord. Det er ogsÃ¥ altfor mange kollisjoner nÃ¥r filmen prøver Ã¥ fremtre «ren» virkelighet og «ren» ganster stil i lag pÃ¥ lag.

Men hey. Jeg homplet meg nettopp inn pÃ¥ traileren pÃ¥ «Special Features» som knuste fullstendig helhetsinntrykket av filmen. Den drar fram klisheamerikansk trailer musikk som jeg faktisk trodde de hadde spart seg for. Ikke bedre enn at det er en eksakt stemme til «the preview man» som sÃ¥ populært ligger Ã¥ slenger utover pÃ¥ youtube i disse tider. Tross alt, her ble hele den halvferdige kaka av en film satt pÃ¥ spissen bare for Ã¥ vise hvilket forsøk filmen har vært pÃ¥ Ã¥ piratkopiere Pulp Fiction inn med noe for mye 90-talls filmatisering. Denne fullstendig blandede skildringen av en stil pÃ¥ slutten av 80-tallet mot 90-tallet gjør at det er vanskelig Ã¥ bestemme seg for om filmen var dÃ¥rlig eller ikke mot slutten. Den blir for kort i handlingene og alt slutter med en, som sagt, halvamerikansk slutt som gjør alt sÃ¥ dÃ¥rlig.

Men men. Ingen ting i mot at de har gjort et godt forsøk pÃ¥ Ã¥ spille denne idealisttanken pÃ¥ to irske fulle gutter (hvor han ene er kjekkasperle – ikke helt uventet) som lever et ravende gutteliv i Bostons smÃ¥fylte gater. Blir du virkelig grepet av denne filmen sÃ¥ har du elendig oppfattelsesevne til Ã¥ se at det ikker er noen gode innlevelser utenom alt blodet og de stilige jakkene di stadig gÃ¥r med, samtidig som et simplifisert vokabular med fuck er med pÃ¥ Ã¥ dominere filmen fullstendig.

Kort oppsummert – filmen spiller pÃ¥ idealisme og masse «fuck» som fÃ¥r et snevert publikum som er svak for elendig skuespill og setting til Ã¥ dÃ¥ne. Akkurat idealismen i det lange løp en idioti etter mitt syn da dette blir en ren «vold lager vold» teori.

Et spørsmål jeg har er: Hvordan blir folk interessert i en slik film som ble laget for snart 10 år siden i dag?

Karakter: 3