Folk er naive og eier ikke musikksmak. De dangler med skolten frem og tilbake i en takt som ikke er der, og forsøker å forestille seg at dette er Moldes beste og mest sære kulturmusikk. Når til og med jeg hører takten, er dette latterlig. De har jo betalt 2-300 norske blanke for å sitte med ræva og høre på et nærmest random reportoar av kjente artister som er blitt printet med flott design på 08-katalogen. De er ikke verd pengene, noe man ikke innrømmer. Det er bedre å fortrenge musikken og prøve å forstå den. Atmosfæren forran scenen er større enn selve «musikken» som skal inn i øret alikevel. å˜l, peanutter og et ekstraordinært lysshow på scenen blir hovedattraksjonen. Jeg fikk ikveld på min siste konsert nesten sprengt ørene på «future»-musikk og perkusjon av Marilyn Mazur – som for øvrig var ganske flink – og hennes danske blødkake-band med ei skrikende høne på scenekanten som ødela det hele. Det er virkelig sykt å se hvordan folk sitter på flesket sitt å prøver å kose seg med dette tilfeldige rølpet av lyder som blir bust ut av 7 instrumenter på en gang. Konserten var noe spennende og litt annerledes så lenge Marilyn Mazur fikk styre roret alene med sin litt alternative pianist til hjelp. Når resten av danskebåten kommer trampende inn på scenen blir derimot lyden en annen. Jeg springer vekk fra kulturhuset en halvtime før slutt for å hente et gjenglemt strømadapter – uviten om at to kaniner vokter dette og ikke lar seg svare i løpet av kvelden. Pølse på Hydro og «We will rock you» til foreldrene i forsetet. Slikt er ikke moro lenger i en alder av 20..

Det skal ha vært brukt 40 000 kr som har gått til Trondheim Jazzorkester med Ingrid Lode i toppen, for å lage et spesielt reportoar nettopp for året Jazz i Molde. Dette ble første gang spillt på kulturhuset mandag. Det var sært – gjett om. Det er musikk man umulig kan kose seg med eller høre på radioen en gang iblant. Heller musikk man virkelig må «slite» for å forstå, og finne takten til. De har brukt et helt år på konserten, noe jeg klart kunne høre. Jeg sovnet over alle lydene de skulle vrenge frem ved å nærmest tygge på celloen og spytte i saksofonene. Intet system og ingen glede.

Har til nå vært innom fire konserter i løpet av Jazzfestivalen. To av dem var av kategorien beskrevet ovenfor. De to andre fungerte, den ene med musikk som jeg ønsket å kjøpe rett etter utekonserten. Stillorgan er bandet. Lokalt fra Fræna. Etter tips fra kompiser og Google fant jeg musikken deres via Urørt på NRK.no. Likevel er musikken her gammel, og ingen av sangene som ble spillt på utekonserten var å finne her. Dette skuffer meg ganske mye siden de nyere sangene er MYE bedre enn de eldre. Også stiltonen er en helt annen. Vokalisten i bandet har en utrolig flott stemme.

å˜nsker å høre mer Stillorgan – og ikke minst deres nyeste sanger. De er virkelig bra! Hører dere?