Jeg har streifet innom tanken før når det kommer til rettferdiggjøring av idrettsverden, og derav konkurranse som utøvere tar del i. I dag leser jeg en artikkel på aftenposten om en sprintløper som har ingen bein – eller rettere sagt ingen fullstendige legger om man ser riktig. Han benytter speisallagde proteser for å kunne være med å konkurrere. For de som har sett filmer som G.I. Joe: The Rise of Cobra på kino ser man samme robotdrakter som er med på å gjøre hopp og lange tilsprang langt mere spektakulære enn om man skulle brukt våre egne biologiske muskler å bounce med. Resultatet er altså det samme. Utøveren med navn Oscar Priorius kan flytte beina sine opptil 15% raskere enn verdens raskeste sprintere, og har  kranglet seg gjennom lov og rett hos IAAF for å kunne delta i konkurranser. Likevel har han ikke klart å kvalifisere seg helt ennå til OL, men han kommer nok til å lage mye mer bråk i OL 2012.

Om jeg var en fanatisk indrettsutøver ville jeg nok sikkert ofret et par legger for å bli litt lettere og raskere for å gni meg innpå verdensrekordene for sprint. No doubt! Det ironiske er at man for lengst burde spurt seg selv om man kan ha en ideel og rettferdig konkurranse innen idrett lenger? Med dagens teknologiske forsprang har jeg vanskelig for å forstå hvorfor vi har OL og lignende for slike utøvere, eller selvsagt for alle som har mulighet til å dope seg eller hva det måtte være. Og enda jævligere er det at mesteparten av min prestasjon bestemmes ut ifra genene mine. Mange utøvere har til og med gener som gjør at bestemte hormoner og prestasjonsfremmende stoffer utskilles i kroppen som gjør at dette fungerer nærmest som et «biologisk dopingmiddel».

Om man skal fortsette å ha OL, VM og lignende grener (og for øvrig all sport i det hele tatt) burde man funnet noen fullstendig nye grunnregler for hvordan idretten kan utøves av forskjellige mennesker. Jeg regner med at vi akkurat har startet med å teknologisere mennesker for å øke prestasjonen i alle typer idretter og sporter. Tiden før om kunnskapen doping og genetikk var enkel og Ola Nordmann måtte bare trene mere for å kunne bli verdensmester. Jeg har sett forsøk på TV hvor en professor kunne determinisere hvordan målresultatet på en rekke tilfeldige ikke-atletiske personer ville bli bare ved å måle testoseronnivået i de forskjellige utøverne – både kvinner og menn – med en nøyaktighet på tilnærmet 90%. Kun de to siste av de 10 deltakerne områkkerte plassene sine på resultatlisten.

Se for deg OL 10 og kanskje 20 år frem i tid. Idretten vil kunne akseptere enda flere «skavanker» som Oscar Priorius, og man må etterhvert se etter nye definisjoner på hva som skal kalles en rettferdig idrett og ikke. Skal doping og mekaniske hjelpemidler være basis i en type konkurranse, og en annen 100% ren «biologisk» menneske både med og uten genetiske fordeler til prestasjon? Bare å skille dette vil være umulig. For å ikke tenke på hvilket økonomisk press det vil legge på utøverne og sponsorene. Utvikling av proteser og sprint-bein som gjør oss enda raskere og doping som gjør mennesker mer til zombier med behov for påfyll av «drivstoff». Hvor er æren og berømmelsen over utøveren som har sprøytespissene stikkende ut av blodårene og hydraulisk mekanikk i beina? – litt på spissen selvsagt. Sponsorene gnir seg i hendene med mer penger kjører «dyret» helt til de finner et nytt et.

Når man i stor grad skjønner at idretten med stor sannsynlighet vil gå over i denne retningen frister det ikke lenger å skru på TV. Eller kanskje kun for å sitte i sofaen med øl og popkorn med guttegjengen å se hvordan «ohhh..THERE goes another one!» og vri seg i latter over hvor syke disse menneskene er som ønsker å sprenge seg selv. Som mest sannsynlig er fordi de har en sponsorchip i hodet som gjør dem lobotomerte. Noe som minner meg om god gammeldags hanekamp kanskje?