Jeg har streifet innom tanken før nÃ¥r det kommer til rettferdiggjøring av idrettsverden, og derav konkurranse som utøvere tar del i. I dag leser jeg en artikkel pÃ¥ aftenposten om en sprintløper som har ingen bein – eller rettere sagt ingen fullstendige legger om man ser riktig. Han benytter speisallagde proteser for Ã¥ kunne være med Ã¥ konkurrere. For de som har sett filmer som G.I. Joe: The Rise of Cobra pÃ¥ kino ser man samme robotdrakter som er med pÃ¥ Ã¥ gjøre hopp og lange tilsprang langt mere spektakulære enn om man skulle brukt vÃ¥re egne biologiske muskler Ã¥ bounce med. Resultatet er altsÃ¥ det samme. Utøveren med navn Oscar Priorius kan flytte beina sine opptil 15% raskere enn verdens raskeste sprintere, og har  kranglet seg gjennom lov og rett hos IAAF for Ã¥ kunne delta i konkurranser. Likevel har han ikke klart Ã¥ kvalifisere seg helt ennÃ¥ til OL, men han kommer nok til Ã¥ lage mye mer brÃ¥k i OL 2012.

Om jeg var en fanatisk indrettsutøver ville jeg nok sikkert ofret et par legger for Ã¥ bli litt lettere og raskere for Ã¥ gni meg innpÃ¥ verdensrekordene for sprint. No doubt! Det ironiske er at man for lengst burde spurt seg selv om man kan ha en ideel og rettferdig konkurranse innen idrett lenger? Med dagens teknologiske forsprang har jeg vanskelig for Ã¥ forstÃ¥ hvorfor vi har OL og lignende for slike utøvere, eller selvsagt for alle som har mulighet til Ã¥ dope seg eller hva det mÃ¥tte være. Og enda jævligere er det at mesteparten av min prestasjon bestemmes ut ifra genene mine. Mange utøvere har til og med gener som gjør at bestemte hormoner og prestasjonsfremmende stoffer utskilles i kroppen som gjør at dette fungerer nærmest som et «biologisk dopingmiddel».

Om man skal fortsette Ã¥ ha OL, VM og lignende grener (og for øvrig all sport i det hele tatt) burde man funnet noen fullstendig nye grunnregler for hvordan idretten kan utøves av forskjellige mennesker. Jeg regner med at vi akkurat har startet med Ã¥ teknologisere mennesker for Ã¥ øke prestasjonen i alle typer idretter og sporter. Tiden før om kunnskapen doping og genetikk var enkel og Ola Nordmann mÃ¥tte bare trene mere for Ã¥ kunne bli verdensmester. Jeg har sett forsøk pÃ¥ TV hvor en professor kunne determinisere hvordan mÃ¥lresultatet pÃ¥ en rekke tilfeldige ikke-atletiske personer ville bli bare ved Ã¥ mÃ¥le testoseronnivÃ¥et i de forskjellige utøverne – bÃ¥de kvinner og menn – med en nøyaktighet pÃ¥ tilnærmet 90%. Kun de to siste av de 10 deltakerne omrÃ¥kkerte plassene sine pÃ¥ resultatlisten.

Se for deg OL 10 og kanskje 20 Ã¥r frem i tid. Idretten vil kunne akseptere enda flere «skavanker» som Oscar Priorius, og man mÃ¥ etterhvert se etter nye definisjoner pÃ¥ hva som skal kalles en rettferdig idrett og ikke. Skal doping og mekaniske hjelpemidler være basis i en type konkurranse, og en annen 100% ren «biologisk» menneske bÃ¥de med og uten genetiske fordeler til prestasjon? Bare Ã¥ skille dette vil være umulig. For Ã¥ ikke tenke pÃ¥ hvilket økonomisk press det vil legge pÃ¥ utøverne og sponsorene. Utvikling av proteser og sprint-bein som gjør oss enda raskere og doping som gjør mennesker mer til zombier med behov for pÃ¥fyll av «drivstoff». Hvor er æren og berømmelsen over utøveren som har sprøytespissene stikkende ut av blodÃ¥rene og hydraulisk mekanikk i beina? – litt pÃ¥ spissen selvsagt. Sponsorene gnir seg i hendene med mer penger kjører «dyret» helt til de finner et nytt et.

NÃ¥r man i stor grad skjønner at idretten med stor sannsynlighet vil gÃ¥ over i denne retningen frister det ikke lenger Ã¥ skru pÃ¥ TV. Eller kanskje kun for Ã¥ sitte i sofaen med øl og popkorn med guttegjengen Ã¥ se hvordan «ohhh..THERE goes another one!» og vri seg i latter over hvor syke disse menneskene er som ønsker Ã¥ sprenge seg selv. Som mest sannsynlig er fordi de har en sponsorchip i hodet som gjør dem lobotomerte. Noe som minner meg om god gammeldags hanekamp kanskje?