Rene Decartes - optimismen er uunngåelig. Noe som for øvrig Hume bekrefter.

En ting som slo meg under repetisjonsforelesningen med sammenligningen mellom Aristoteles og Decartes syn på kunnskap. Decartes tar for altfor mange mange ting for gitt, når han bygger seg oppover fra sin metodiske tvil.

Decartes konkluderer sin congito ergo sum basert pÃ¥ hans evne til Ã¥ tvile – og da tenke. Men hva er sÃ¥ denne tvilen, eller tenkeevnen forsÃ¥vidt? Hva om vÃ¥r egen fornuft er basert pÃ¥ demonens egne ønske om at vÃ¥r forstand og tenkeevne er skapt i «lyset» (eller mørke) av denne demonen? Hva om vÃ¥r forstand ikke er is stand til Ã¥ tenke bedre, eller er begrenset og «tvunget» til Ã¥ tvile da dette setter oss vekk fra virkelighetens erkjennelse?

For Ã¥ gjøre det kort og konkret; Hva om den «gode, perfekte, evige» Gud er demonen?

Jeg ble selv inspirert av hans aksiomatisk deduktive måte for å finne sikker kunnskap, men under hans Gudsbevis peker han for gitt at Gud er god, perfekt, og fullstendig i hans egen forestilling og bygger på sin pessimisme over at menensket selv er ufullstendig, og dette er argumentativt godt nok for at Gud må finnes. Sidespor tenker jeg selvsagt.

Optimisme er en menneskelig nødvendig egenskap for å leve. Når Decartes ser pessimismen over hans egen eksistens, er det rett og slett menneskelig naturlig at hans fornuft må gripe noe sikkert. Hadde han tatt utgangspunkt i at Gud var ond ville den evige pessimismen kanskje bryte ham fullstendig sammen, noe som ut ifra hans metodiske tvil faktisk er grunnlaget han feiler på.