Som kanskje noen oppegÃ¥ende mennesker hørte i 2006 sÃ¥ ble Nobels fredspris tildelt Mohammed Yunus for sitt arbeid med mikrolÃ¥n – noe som har vært med pÃ¥ Ã¥ velte om utallige mennesker fra fattigdom og inn i en mulig utvikling for Ã¥ grave seg ut av søla. SÃ¥ vidt jeg vet har problemet alltid vært at ekstrem fattigdom ofte er relatert til at mennesker ikke har noen form for mulighet for Ã¥ komme seg ut av fattigdommen – ofte pÃ¥ grunn av manglende rettheter og muligheter i land hvor penger nettopp avgjør dette. Fattige fÃ¥r sÃ¥klart ikke lÃ¥n i banken uten noen sikkerhet. Det geniale med mikrolÃ¥n er at folk fÃ¥r gradvis kan bygge seg opp, og ratioen for tilbakebetaling av disse er utrolige 98-99%.

SÃ¥ hva fÃ¥r deg da til Ã¥ ikke «donere» 150kr til en familie et sted i verden med ambisjoner, planer og en vilje til Ã¥ fÃ¥ et bedre liv? Dette er tross alt ikke UNICEF eller Røde Kors som dumper mat og vann i fanget pÃ¥ kriserammede. Nettopp ambisjonen og viljen til at slike mennesker har lyst til Ã¥ komme seg i en bedre livssituasjon gjør at jeg enkelt donerer.

РOg det beste av alt. N̴r de har tilbakebetalt l̴net, kan du finne en ny person ̴ l̴ne pengene til.

Det er forresten nok av folk som ønsker lån, så hva venter du på?